Hva er den særlige interessen i å kjenne til navn og bilde, sammenlignet med anonymitet?
Noen har gjort noe klanderverdig som vekker forargelse eller interesse.
Media kan offentliggjøre navn og bilde, eller la vær.
Media kan skrive: «Person dømt for vold» – eller: «Petter Ås dømt for vold» og sette inn et stort bilde av Petter Ås.
Hvilken interesse har offentligheten i den ekstra biten som er navn og bilde?
Hvilken nytteverdi, formålstjenelighet, godhet, oppnås når journalisten tar de ekstra sekundene til å legge inn navn og bilde på den omtalte?
Et forsøk på å få svar: Hva var nytten ved å legge ut disse persondetaljene?
Dette forsøkte jeg å få svar på, når blant andre Aftenposten-journalist Kristoffer Rønneberg identifiserte en UD-ansatt kvinne med navn og bilde gjennom en X/Twitter-post.
UD-kvinnen fikk – forutsigbart nok – hatefulle utsagn rettet mot seg i forbindelse med Aftenpostens omtale, og ble bl.a. anklaget for «forræderi» og kalt «møkkadirektør» – betegnelser sterkere enn den hun selv kom med.
Hos kilden Paal Frisvold, som ble fremstilt som sympatisk offer i saken, ble hun kalt en «kollaboratør» med «terrorister» og tilsynelatende kalt mentalt syk – «sjukehus«, som MDG-topp Paal Frisvold svarte «ja» og trykket «like» på. Ingenting av dette er gjenspeilet i Aftenpostens dekning.
Å få svar om nytteverdien av å se ansikt og vite navn skulle vise seg vanskelig.
Saken er spesielt interessant fordi noen hadde satt seg ned og tegnet bokser over alle andres hoder enn kvinnens.
Verken tidsklemme eller vanvare kan da ha skylden – det var et bevisst valg å vise bare hennes navn og ansikt.
Nytte og interesse kontra lovlighet
Spørsmålet er ikke her hva loven tillater. Loven tillater mye.
Spørsmålet jeg forsøkte å få svar på er hvilken fordel, gevinst, nytte, særlige interesse offentligheten hadde av å se UD-kvinnens ansikt og vite navnet hennes.
Omformulert: Om artikkel 1 har navn og portrettbilde, og artikkel 2 er identisk bortsett fra å ha kun jobbtittel og pixelert bilde, hvilken gevinst gir artikkel 1 deg som du ikke fikk av nr 2?
Forsøk på å få svar fra Jon Wessel-Aas, uredigert gjengitt
Jon Wessel-Aas er høyesterettsadvokat, generalsekretær i Advokatforeningen, og var advokat i NRK fra 1999 til 2011, bl.a. da NRK ble dømt for å publisere en nakenvideo av en kvinne mot hennes samtykke.
Her er den uredigerte samtalen, som etterhvert ble spiss:
Konklusjon: Det er svært lett å få svar på hvorfor en sak generelt bør omtales.
Det var derimot umulig å få svar på hvilken ekstra nytte, formålstjenelighet eller godhet det hadde å spre disse personlige detaljene.
Forsøk på å få svar fra Aftenpostens Kristoffer Rønneberg‘
Aftenposten-journalisten Kristoffer Rønneberg la ut en post på X/Twitter som viste kvinnens ansikt og linket til artikkelen.
Under Rønnebergs post ble kvinnen hetset. Han var dermed godt klar over angrep på kvinnen som følge av hans egen publisering, og bidro med meroppmerksomhet etter eget valg.
Rønneberg gjorde altså et eget bidrag, identifiserte selv og på eget initiativ. Likevel ville han ikke svare om det han selv hadde lagt ut:
Forsøk på å få svar fra Aftenpostens Henning Carr-Ekroll – ville ikke nevne en eneste grunn som talte mot publisering
Turen gikk til Aftenposten-journalisten som sto bak artikkelen, Selma Turiddatter. Igjen spørsmål som:
Har offentligheten noen særlig interesse av å se et usladdet ansikt kontra et sladdet ansikt? Hvis ja, hvilken?
Har offentligheten noen særlig interesse av å vite personens navn, kontra at navnet ble anonymisert? Hvis ja, hvilken?
Ingen av spørsmålene ble besvart
Turiddatter ønsket ikke å svare på disse. Det ville heller ikke Aftenpostens nyhetssjef Henning Carr-Ekroll. Derimot slo Ekroll fast at det ikke fantes tungtveiende argumenter mot identifikasjon:
Carr-Ekroll: Vurderingen av eventuell anonymisering ble gjort på flere ledernivåer i Aftenposten før publisering. Konklusjonen var at det ikke er noen tungtveiende argumenter mot identifisering.
Krimnett: Dere sier at det ikke kom på noen «tungtveiende argumenter» mot identifisering – altså ikke et eneste. Hvilke argumenter tenkte dere på mot identifisering som dere ikke regnet som tungveiende?
Spørsmålet ble imidlertid ikke besvart
Er ubehag og søkbarhet et tungtveiende argument?
Er UD-kvinnens ubehag ved å se seg selv bli eksponert i et opphetet øyeblikk for hundretusener et «tungtveiende argument»? Hva med den høye sannsynligheten for sterk hets direkte til hennes navn og bilde, noe som også skjedde? Eller at dette blir søkbart for fremtiden?
Noen vil nok mene ja, mens andre mener nei.
Aftenposten mente ubehaget ved eksponering, hetspotensiale og søkbarhet ikke var tungtveiende.
Renhet og tvilløshet i begrunnelsen
Selvsagt forteller Aftenposten at det skjedde en intern avveining. Men denne var med full «renhet» og tvilløshet – vår avveining er så fullstendig korrekt at nærmest alt taler for, og ingenting (nevneverdig) taler imot.
Grunner som kommer og grunner som går
Det er umulig å finne noen konsistent praksis for identifisering i norske medier. Momenter som vektlegges sentralt i én sammenheng, er helt usynlige i en annen sammenheng.
- Hva om en person har barn, som kan føle medieomtalen ubehagelig? For Telemarksavisa var barn et sentralt moment mot identifisering av en tiltalt politimann. I samme sak, for VG, var det så ubetydelig at det ikke engang ble nevnt i VGs begrunnelse for publisering.
- Hva om et bilde av noe klanderverdig er publisert – men uten samtykke? I «hvit pose»-saken fremhevet Journalisten manglende samtykke som sentral grunn til å ikke identifisere. I Frisvold-saken ble det ikke engang nevnt i vurderingen at bildet var tatt uten samtykke.
- Hva om noen har oppsøkt offentligheten – eller ikke? Et moment man iblant ser nevnt er om noen har oppsøkt offentligheten, eller er en offentlig person. UD-kvinnen hadde imidlertid verken oppsøkt offentligheten eller var en offentlig person. Dette verken stoppet eller var en tungtveiende grunn mot publisering i følge Aftenposten.
Konsistens og inkonsistens
Et problem med dette er inkonsistens. At noen kan oppleve å få sitt navn knyttet til kriminelle handlinger i søkemotorer 15 år senere, mens andre under liknende omstendigheter slipper det, og at en så enorm forskjell ikke er basert på noen klar prosess. Rettferdighet og likebehandling taler for at når identifikasjon har skjedd i en sak, bør det skje i andre saker med klare likhetstrekk.
På den andre siden av bordet er offentlighetens interesse i politiske saker og diskusjoner frem i tid. Media tar iblant opp forhold som ligger opptil 10+ år tilbake i tid, selv om de har uklar relevans for i dag – og den muligheten kan ikke være reservert for media. At gangen i en politisk diskusjon mellom to parter 10 år senere skal avhenge av en uklar beslutning tatt av en journalist 10 år tidligere er lite rimelig. Rettferdighet og likebehandling taler igjen for at politisk involverte personer omtales lettere.
Rønneberg-regelen
- Gjør en konkret vurdering av om det skal identifiseres i hvert tilfelle. Unngå ikke identifisering om argumentene for er sterkere enn mot.
- Unngå særskilt å identifisere ofre for seksuelle overgrep og tilsvarende forbrytelser.
- Momenter som skal vektlegges i vurderingen velges ut fra sak til sak
- Se hen til andre mediers tidligere beslutninger om å identifisere
- Gjengi argumentene for beslutningen
- Følg loven – om domstolen har begrenset gjengivelse, skal dette respekteres